burka

Lørdag kveld. Jobbe. Irriterende, fulle, unyttige menneskelige svin. Få kopliment for pupper, nekte å gi bort telefonnummer, nekte å drikke øl med fulle tullinger, nekte å drikke sprit med amerikanske, fulle tullinger. Endelig ferdig på jobb. Sliten. Ringe etter taxi. "må prioritere taxiholdeplassene, vil ta en time" Les: "vil prioritere fulle tullinger som ikke lengre har konsept over pengenes verdi. yay!" Bli irritert. Bestemme seg for å tussle hjemm. Masse regn. Ingen paraply. Derimot ha stort, gigantisk, sort skjerf. Også ha på seg lang genser-jakke-dings som gir en kroppsform som likner en formloff. Drapere stort skjerf nøye rundt hode for å skjerme seg fra slemme regndråper. Tenke: "tipper jeg ser ut som en riktig burka-dame nå, gitt" Ringe samboer for å gå i møte. Tussle hjemmover. Komme seg helskinnet og ikke tilsnakket helt fram til akademiske kvarter. Utenlandsk mann komme mot meg. "fint skjørt du har. hvor har du kjøpt det?" Mummle ett eller annet uentusiastisk. "lang vei hjemm til deg?" Mummle ett eller annet unnvikende. Mann babble om vær og andre uinteressante ting. Også prøve å finne ut hvor jeg skal, om kald og om vil låne jakke. Interessant del av historie: Mann si "skikkelig bra av deg å gå med sånn skjerf og skjule håret og sånn. Ingen som kan se hvordan du ser ut da. Skikkelig bra *vise tommel og lage oppmuntrende klikkelyd* Jeg liker at damer går med lange, sorte sjal og sånn. Mammaen min vil sikkert like deg. Hun er skikkelig arabisk. <------ faktisk utsagn fra mannen. Skikkelig bra av deg å skjule ansiktet og håret. Mamma vil like deg. Vil du møte mammaen min?" Litt mer babbel fra mannen i de samme baner. Samboer kommer syklende. Reddet!

Ganske fornøyd med å bli tatt for en ekte burka dame. Lite visste mannen at jeg kun hadde surret meg inn i stoff av mangel på paraply, og at jeg under genser-jakken hadde på meg suicidegirls t-skjorten min!

Alt i alt en interessant opplevelse som bekrefter utrykket "don't judge the book by it's cover"